Veien eller målet?

Når man ikke kan klokka.

Når man ikke bryr seg om klokka.

Når man ikke trenger å tenke på hva klokka er.

Når man ikke engang skjønner vitsen av å bry seg om hva klokka er.

Når man ikke har noe spesielt å rekke eller gjøre.

Når man spør mammaen sin om hva tid er..

Når man lever i nuet.

Da er man sannsynligvis barn.

Og en ettermiddag kan foregå sånn her:

Liten fire år (firåtalt faktisk) gammel pjokk kommer og ringer på...

I huset bor en annen fire år gammel pjokk. Han blir glad for besøk, men spiser middag akkurat da.

Kompisen kan vente.

       Jeg: Vet mamma eller pappa at du er her?

Kompis: Nei

         Jeg: Da kan du jo gå hjem og si fra at du er her.

 Kompis: Ja

Kompisen går hjem. Like blid.

To minutter (jeg bryr meg visst om klokka) og han kommer gående tilbake.

For å vente.

Sånn at de to kompisene kan gå sammen hjem til han.

Middagen er spist opp og husets fireåring løper ned til den ventende kompisen.

Kompisen går.

Uten husets fireåring.

Jeg: Gikk han hjem?

Pjokk: Ja

Jeg: Hvorfor det da?

Pjokk: Han skal hente sykkelen sin

Jeg: Åja, så gøy, skal der sykle i gata?

Pjokk: Nei

Jeg: Neivel...?

Pjokk: Han henter sykkelen sin sånn at vi kan sykle sammen hjem til han.

Og så syklet de glade hjem til han.

Og lekte noen minutter før min lille kar kom hjem for å tisse.

Denne historien skriver jeg fordi den er så innmari nydelig.

Fordi barna er så innmari nydelige.

Fordi deres tankegang er så innmari nydelig.

Og de lærer meg noe.

Hele tiden.

Om øyeblikket.

Nuet.

Og tiden.

Og de får meg til å fundere over meningen med livet.

Ja faktisk. 

Så lite og så stort.

Det var det med veien og målet og de greiene der...

Midtsidepike? Er DET å være ansvarlig mor?

Da har det altså skjedd.

Jeg vil ikke si det så sterkt som at det er en gammel drøm som har gått i oppfyllelse, men litt stas er det. Kanskje. På en måte.

Vi snakker midtsidepike.

Jeg har blitt midtsidepike.

JEG!

M I D T S I D E P I K E !

Jeg som har fått rynker og har hatt lappen på både bil og motorsykkel langt over halve livet mitt har altså blitt brettet ut over to sider i et glanset magasin!

Jeg trodde det bare var de som så vidt er gamle nok til å få lappen dette skjedde med jeg.

Men OK, det var ikke så veldig glanset forresten.

Og ikke egentlig innenfor definisjonen magasin heller tror jeg...

Men heller en reportasje i lokalavisa.

Vi snakker Nye Troms!

Jeg er visst ikke i nettavisen, så her er et bilde jeg tok med mobilen..

Og med den overskriften kan jeg vel fastlå at der offisielt -

JEG ER EN BLOGGER.

Jeg kan si så mye jeg vil om at jeg liksom ikke er ruttis i bloggverdenen, og at jeg aldri trodde jeg skulle skrive i en blogg og at jeg ikke er som de andre mammabloggerne og at jeg egentlig ikke er en sånn bloggedame i det hele tatt..HA HA HA, for her er jeg - selveste BLOG MAMA i gata!!!

Og egentlig ganske stolt.

Journalisten og jeg hadde en finfin prat om livet, og reportasjen forteller om hvordan vi har valgt å leve livet som familie med små barn. 

Kort fortalt lever vi med én fast inntekt, en mamma som har ulønnet permisjon og er mye hjemme, barn som ikke er med på mange organiserte aktiviteter på ettermiddagene, og masse tid til å gjøre ting sammen som familie. 

Et lite avsnitt om pensjon og hva som er viktigst her i livet snek seg også med.

Og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om hva som er det riktige svaret.

For oss.

Det er NÅ.

NÅ ER VIKTIG.

NÅ ER VIKTIGST.

FOR OSS.

Så vi kan sykle inn i solnødutgangen i tide og utide.

Og VIPS, så var jeg midt inne i deltidsdebatten. For det er jo ingen hemmelighet at det har vært litt snakk om deltidsarbeidende mammaer i det siste. Og at vi bruker morsrollen som unnskyldning for å ta ansvaret hjemme. Denne aktuelle dagen også i lokalavisens leder.

Jeg bruker ikke morsrollen som en unnskyldning for å ta ansvaret hjemme.

Men jeg bruker morsrollen som en god grunn til å ta ansvaret hjemme.

Eller det vil si, jeg tar faktisk ikke noe særlig mer ansvar hjemme enn min eminente mann. 

Bare når han er borte med jobben. 

Da må jeg til og med vaske klær. 

Men jeg har mer tid hjemme. Og mer tid jeg kan bestemme over selv. Som kommer familien tilgode. Jeg har permisjon fra den "årntlige" jobben, men jeg jobber mer enn fulltid med alle mine rare og kreative prosjekter. Det kule er kan jeg selv bestemme når og hvor og hvordan. Og det lønner seg. 

Ikke for lommeboka, men for hodet. 

Og ikke minst, det betyr masse, masse deilig, verdifull, herlig, slitsom, altoppslukende, kranglete, supermorsom og fin tid med de jeg digger mest her i verden! 

KVALITETSTID MED KIDSA..

Dette er jo livet!

Så kan jeg tjene fett med penger en annen gang eller noe..

Er det så feil?

Er det så rart?

Er det så skummelt og korttenkt?

Nei jeg syns hverken det er feil eller rart eller skummelt.

Og aller minst korttenkt.

Jeg syns det er helt naturlig. Vi har funnet en balanse som passer oss.
Og vi har faktisk tenkt nøye gjennom hva vi vil prioritere.
Nå eller senere? Svaret ble NÅ.
Andre tenker annerledes og det er jo også helt riktig og greit, er det ikke?
Heldigvis er vi forskjellige, tenk så kjedelig hvis alle var like...

JA TIL Å TENKE SJÆL!!!

(ta deg en titt på dette bilderomanprosjektet til Pushwagner, den RÅESTE tegneren jeg vet om, og forfatter Axel Jensen - "En dag i familien Manns liv" fra 1980.

Klikk deg gjennom bildene HER.

Ikke mine favoritt-tegninger fra Pushwagner sånn bare for å se på, men historien rører meg til tårer, er det sånn vi har blitt..? Helt like?)

Og inspirert av den godeste Hariton Pushwagner har jeg laget en tegning av alternativet til gåpåjobbogfølgestrømmen-greia. Hvis alle valgte alternativet liksom...

Yeps, vi hadde nok blitt gal av mindre...I KNOW!
(altså: moralen her er at jeg ikke vil og tror at det er best at alle er hjemmeværende med de små barna sine i stedet for å jobbe på "årntli" og gjøre noe for samfunnet, og at folk må få velge litt selv, og at vi nok som samfunn har best av litt mangfold og de greiene der....CAPISHE?)

SÅ
-jeg syns bare vi selv kan kjenne litt på hva vi vil og har mulighet til, og så faktisk gjennomføre.

Det er ikke værre liksom.

Og jeg syns det er helt greit å ikke være med å bidra til forbrukersamfunnet i en liten periode av livet. Eller kanskje til og med en lang periode.

For jeg syns selv jeg bidrar som bare det likevel.

For de som er viktigst for meg.

Og for samfunnet faktisk, om enn bare fordi jeg er en mye gladere versjon av meg selv
(ja jeg kan være et troll - MOAHAHAHAAAA).


OVER OG UT

...eller egentlig bare "OVER", for "OVER OG UT" betyr at samtalen er avsluttet, og det håper jeg ikke den er, jeg vil jo veldig gjerne ha noen tanker om dette innlegget fra deg!
(det var kapteinen fra den skikkelige jobben min som snakket, ikke midtsidepiken for å si det sånn..)