Jeg bor med familien i en såkalt forsvarskommune,
der veldig mange mammaer og pappaer jobber i Forsvaret.
Vi ser militære fly, helikoptre og kjøretøyer hver dag, og folk i uniform hvor enn vi snur oss. Vi reagerer ikke engang på folk med finlandshette og våpen på Rema -
"de skal sikkert bare kjøpe Cola og Snickers"...
Barna våre vil bli militærpoliti, ikke "bare" politi, de skal bli jagerflyvertinner og flyplassbrannmenn, og marinejegere så de kan kjøre Rib.
Balansen mellom å fortelle de om alvoret,
men samtidig la de være barn og ikke skremme de, kan være utfordrende.
Akkurat som at å se fornuften i det hele kan være vanskelig for alle og enhver,
ikke minst for oss voksne.
"Mamma, hvorfor har vi militæret?"
Jeg velger å la de være barn så lenge som mulig, og elsker at femåringen tenker som han gjør om å kjøre tænks, at han bare kan ta seg fri når det er krig.
Alvoret kommer tidsnok.
Jeg priser meg lykkelig, hver eneste dag, for at vi bor i dette gode landet,
der barn får være barn, og vi kan nyte livet, naturen og friheten til det fulle.
Måtte det vare❤️
