Herlighet.
I alle dager.
Sist jeg sjekket hadde jeg vært mamma i 2653 dager.
Nå har det jammen gått 47 dager til.
2700 dager.
Bobler og ballonger!
Du Milde Mosegrodde!
Superoptikjempefantafenomenalistisk!
Jubileum.
MEN HVORDAN KAN 2700 DAGER HA GÅTT SÅ FORT?
Jeg kunne jo selvfølgelig svart at tiden flyr når man har det gøy, eller at dagene og ukene bare blir borte, vi rekker jo knapt å puste.
Kanskje litt riktig begge deler.
Men ikke helt.
For vi puster.
Og det skal det sies at jeg syns tiden gikk fort lenge før jeg fikk barn også.
Og at jeg skulle ønske jeg hadde fire-fem parallelle liv så jeg fikk gjort alt jeg syns er gøy hele tiden.
Jeg tror for eksempel fortsatt at det nettopp var OL på Lillehammer.
OL på Lillehammer er liksom det store referansepunktet i min tidsregning.
1994.
2 magiske uker i februar.
Da var jeg 18 år.
Og ganske voksen. Syntes jeg da.
Kjørte den hvite Saaben helt alene til Lillehammer.
Kjetil André Aamodt ble slått med fire stakkars hundredeler av Tommy Moe.
1,4 meter.
På utforski.
Snakker om spennende.
Sporten i mitt liv!
O'YEZZ!!!
Og jeg syns altså det var nettopp.
For jeg syns ikke jeg har blitt så veldig mye mer voksen.
Ikke på alle områder i hvert fall.
Jeg roter iallefall like mye.
Jeg syns det er like gøy å kjøre bil.
Mamma må stryke bunadsskjorta mi hvis det skal bli gjort skikkelig.
Jeg danser alene i stua.
Jeg prøver fortsatt å lære meg å stå på hendene.
Jeg ler av tiss og bæsj og promp.
Og jeg hører fortsatt på "the Immaculate Collection" av Madonna (as we speek).
Men jeg har nok blitt litt eldre likevel.
Iallefall syns 3-åringen at jeg har misunnelsesverdig kule streker i ansiktet - selv når jeg ikke smiler.
Og jeg har blitt en skikkelig skravlebøtte.
Det var jeg ikke før.
Da turte jeg knapt åpne munnen, og iallefall ikke hvis det var gutter i nærheten.
Eller folk fra Holmenkollen.
Jeg var faktisk livredd folk fra Holmenkollen.
Takk til høyere makter for at jeg kjørte ganske fort på ski, ellers vet jeg ikke hvordan jeg skulle klart meg.
Men nå har jeg skjønt at de er ganske ålreite i Holmenkollen også.
Like ålreite som alle oss andre faktisk.
BOBLER OG FANFARE!
Ja ja, Lillehammer er altså noen år siden.
Og selvom jeg ikke helt klarer å forstå at alle de småtassene som er mye yngre enn meg og født på åttitallet er VETERANER i idrettssammenheng, så skjønner jeg at det er noen år siden.
Hva skjedde med ung og lovende liksom???
Jeg innså akkurat de kalde fakta nå.
Jeg skulle til å bruke den vanlige regla om at "ja ja, jeg har jo fortsatt levd lenger FØR enn ETTER Lillehammer-OL, så så innmari ille kan det vel ikke være!".
MEN -
jeg har faktisk ikke det.
Jeg har faktisk ikke levd lenger FØR enn ETTER Lillehammer-OL lenger.
Jeg var 18 år og 5 måneder da vi hadde sportstape i ansiktet i 25 minus på Kvitfjell mens vi heiet på Kjetil og alle de andre i rødt, hvitt og blått, og vi ønsket det var oss som var med i OL.
Og det er 19 år og 3 måneder siden februar 1994.
Jeg har altså levd lenger ETTER enn FØR OL på Lillehammer.
Hmmmm...
Men når jeg tenker meg om er jo det HELT UTROLIG FANTASTISK GØY.
Alt jeg har fått oppleve og skal oppleve!
Og jeg kan jo gå ut å hoppe på trampolina selvom jeg er snart trettiåtte og alene hjemme.
Gjorde det i dag.
Jeg tror jeg lo høyt selvom jeg var alene til og med.
Alder er søren meg (nesten) bare et tall.
Så klisjéete det enn høres.
Og så fjern og døll og geekete gæmlisdame jeg enn er.
For jeg har vært voksen liksom (yeah right) i mer enn halve livet mitt, hatt lappen i mer enn halve livet mitt, har bodd for meg selv mer enn halve livet mitt, og vennegjengen heter fortsatt skijentene selvom det er halve livet siden vi var det (til og med noen fra Holmenkollen).
Og jeg syns fortsatt det var nettopp.
19 år og 3 måneder siden.
Min kjære niese var ikke påtenkt enda..
Og nå er hun 17 og har flytta hjemmefra..
VEEEEL...nok pjatt.
Jeg begynte dette innlegget med et mål om å skrive ned noen ord og tanker om slow parenting og sånn...
Det får bli ved høve.
I dag er visst moralen at veien er målet og de greiene der.
ENJOY!
For livet er så "immlia kult" (sitat småtass som har blitt litt stor) hvis vi tar oss tid til det!!!
Mens vi kan!!!
PS: jeg har innsett at jeg er i overkant opptatt av OL på Lillehammer, og at jeg nok ikke finner mange som lever i samme tidsregning som meg. PEACE.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Jeg blir glad herfra og til månen hvis du legger igjen et lite spor fra du var her!